Når Konsmo's evigvarende skoger blir inntatt av byfolk (dvs Søgnefolk), blir det liv.
Noen kommer i finsko oppover skogen, andre med veska (kremt, Veronica).
Bål, sang, latter, pølser, kakao og stearinlys er kos.
Samtidig omgir den endeløse stjernehimmelen oss, og vi legger oss ned for å se etter stjerneskudd (kremt, Veronica).
Noen finner også ut at de skal legge seg i grøfta og skremme, men ender med å skli ned en skråning og hyle som en gal (kremt, Veronica).
Konklusjon: Søgnefolk er ikke like byfolk som visse andre (kremt, Veronica).
Ellers må det jo nevnes at Gud er god. Midt oppi alt.
Av en eller annen grunn kommer man aldri unna han.
Jeg mener.. ingen stjernehimmel uten han, ingen skog... og ingen oss!
"Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
et menneskebarn, siden du tar deg av det?" [Sal 8,4-5]
Det er temmelig rått. Rett og slett.
Tenk hvilken omsorg han har for meg og deg. Hvert enkelt menneske!
Det er en VANVITTIG grunn til å prise og ære han!
Ellers finnes det ganske mye rot i mitt hode for øyeblikket.
Mye forvirring av diverse slag.. Hva leter man fram da?
Bibelen så klart! His word.
"Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg!
Han vil aldri i evighet la den rettferdige vakle" [Sal 55,23]
Kan man annet enn å smile? Jeg sier bare...
"I fred vil jeg legge meg ned og sove.
For du Herre, bare du lar meg hvile trygt" [Sal 4,9]
God natt, sov godt i Jesu navn! :)
På fredag kommer min podcast igång!
for 8 år siden